Et dikt av en av mine yndlingslyrikere

LIV PÅ STÅENDE FOT

Liv på stående fot.
Forestilling uten prøve.
Kropp uten måltagning.
Hode uten overlegg.

Jeg kjenner ikke rollen jeg spiller.
Jeg vet bare at den er min, ugjenkallelig.

Hva stykket handler om,
må jeg gjette meg til inne på scenen.

Dårlig rustet til livets heder,
holder jeg så vidt tritt
                       med handlingens påtvungne tempo.
Jeg improviserer, enda jeg avskyr improvisasjon.
Jeg snubler stadig vekk i uvitenhet om fakta.
Min væremåte smaker av provins.
Mine instinkter er dilettantiske.
Lampefeberen, min unnskyldning,
                     øker bare ydmykelsen.
De formildende omstendigheter
                    oppleves som grusomme.

Ord og reaksjoner som ikke kan gjøres om,
uopptalte stjerner,
en karakter lik en frakk som knappes
                                            mens man løper –
det er de sørgelige resultater av hastverket.

Kunne man i det minste fått øvet én onsdag,
                                                           på forhånd
eller tatt iallfall én torsdag om igjen!
Men fredag står alt for døren med ukjent manus.
Er det i orden – spør jeg
(med hes stemme,
for jeg har ikke rukket å klare strupen i kulissene).

Illusorisk å oppfatte det bare som en rask test
avlagt i et provisorisk lokale. Nei.
Jeg står blant dekorasjonene og ser
                                                  hvor solide de er .
Jeg blir slått av presisjonen i alle rekvisita.
Dreiemekanismen har fungert i lang tid.
Selv de fjerneste stjernetåker er slått på.
Det er premiere – ingen tvil om det.
Og uansett hva jeg gjør,
forvandles det for godt til det jeg har gjort.

W. Szymborska

Om å ha det godt

Det er gått en halv vinter, en hel vår og en hel sommer. Det er gått sju måneder. Hvordan går det med deg? Har du det bra? Ja, jeg har det bra. Jeg legger hånda på hjertet og sier, jeg har det bra. Jeg har det faktisk bedre og bedre. Det stakkato er borte, usikkerheten, uroen for ikke å strekke til, for ikke å få det til. Balansegang. Det er borte. Etter år i min egen rytme har jeg funnet ro i vår rytme. I takt. Forskjellige, men i takt. Jeg vet min plass, et rom det er godt å være i. Det som var nytt har vi gjort til noe kjent, til vårt. Vi sovner og våkner, sovner og våkner, dagene er like og forskjellige. Det er hjemme. Basen og tryggheten, - vår reise.

Hun forteller meg om dagen sin. På den ivrige, men litt nonchalante måten ungdommer gjør. De har besøkt valgbodene på Karl Johan, og jeg får vite at det er AP som har de beste effektene, hun har fått med seg både kopp, pennal, linjal, tannbørste, kortstokk... ”SV har det beste godteriet dah!”. Hun har fått et armbånd der det står ”stem på de rød-grønne”, hun har tatt det på seg. Hun forteller at de hadde spurt FRP om innvandringspolitikken, men at de ikke skjønte noe av svaret: ”de sa at de som har lov å være her vil de ikke kaste ut, bare de som ikke har lov. De er loka i hue, ass!”. Jeg sitter sammen med henne for å hjelpe henne med matteleksa, deling med store tall. Hører på henne, hører en ung jente som begynner å få meninger om ”store ting”, eller i alle fall bli bevisst på at hun har det. Overmotet og usikkerheten. En 13-årings livserfaring. Litt voksen, litt barnslig. Jeg ser på hendene hennes mens hun skriver, slanke fingre med nedbitte negler, men nesten hendene til en ung dame. ”Tusen takk for at du hjalp meg med matta, mamma, endelig skjønte jeg det! Jeg legger meg nå. Kan jeg få en til klem?” Jeg kjenner en klump i halsen. Store, lille jenta mi, så nær og så løsrevet.

Sensommer

Orddeling og sånt

På min vei til jobb i dag gikk jeg forbi et neglestudio. De reklamerer med at man kan få satt på negler for bare 450 kr. Jeg aner ikke om det er billig eller ikke da jeg aldri har vært på et neglestudio og ikke holder meg oppdatert på prisene der. Det som fanget min oppmerksomhet var at de fulgte opp med ”etter fyll kun 350,-”. Og nå lurer jeg på, er det etter at kunden har vært på fylla at hun kan få dette knakende gode tilbudet, eller er det etter at de som jobber der har vært på fylla? Det er jo nærliggende å tro at det er de som jobber der. At de liksom har lagt inn en rabatt på forhånd i tilfelle de gjør en slett jobb i bakrus.

Det fikk meg til å tenke på et annet skilt jeg gikk forbi utenfor en frisør for et par dager siden. Der stod det: ”Vi har lærlinger til reduserte priser”. Heller ikke her er jeg oppdatert på prisnivået. Hva er det for en lærling nå for tiden, sånn cirka?

Derfor

I blant spør du meg hvorfor. Det er fordi
du ser meg. med dine øyne ser jeg bedre ut enn med mine. du er snill. du er bestemt. du gjør meg myk og varm. du får meg til å ha lyst til å være god. du utfordrer meg. jeg må lære meg ting jeg ikke kunne. jeg kan gi deg noe. du lar meg være meg. du setter grenser. du gir meg så mye. jeg ikke trenger å si alt for at du skal vite. du vet så mye som jeg ikke vet. du erobret meg den gangen og gjør det igjen og igjen. du viser glede ved meg. du får meg til å le. jeg savner deg når vi ikke er sammen, det gode savnet der man vet at en del av en selv er borte men kommer tilbake. jeg får deg til å le. du smiler til meg når du våkner. du lar meg oppleve. du er mann. du har noe som er bare ditt. du lar meg utforske. at når jeg er nær deg kiler det i magen min. du gjør meg kåt. du får meg til å lengte. vi er forskjellige. jeg får se din verden og du får se min. jeg kledde meg naken den første kvelden. du gjør meg fri. du forløste noe i meg som jeg lengtet etter å få forløst. du har himmelretningene inni deg. du kan lage mat. hendene din er varme. du er god. du er stor og sterk. du er følsom. du skriver dikt. du kan så mye om skyer. du respekterer at jeg har baggasje. du tok hånden min en mørk høstkveld.
Og det er
hendene dine. blikket ditt. berøringen din. leppene dine mot øret mitt når du hvisker meg noe. stemmen din som kiler fra øret mitt og helt ned til magen. øynene dine når jeg går over streken. hånden din på nakken min. turer. saltvann. steder. hjemme.
Derfor

Kjedebrev

For et par kvelder siden fikk jeg et kjedebrev. Eller, det er kanskje ikke riktig å kalle det kjedebrev når det kommer som sms? Altså, jeg fikk en kjede-sms. Jeg hater kjedebrev, enten de kommer elektronisk eller på papir. Jeg blir stresset av det, og det at jeg blir stresset av det gjør at jeg hater det enda mer. Jeg vet jo at det er irrasjonelt, men i hodet mitt ser jeg for meg alt det grusomme som kan skje hvis jeg bryter kjeden ved ikke å sende videre. Men jeg sender ikke videre. Niks! Mye av grunnen til det er at jeg er nokså høflig, og jeg vet at de fleste jeg kjenner heller ikke er videre begeistret for å motta sånne. Det var altså for et par kvelder siden at jeg mottok denne smsen (og det fra en ellers svært god venninne som er fullt klar over min avsky for disse meldingene, men jeg mistenker at hun blir like stresset som meg og sender videre i panikk), hvor det stod noe sånt som at du er en fantastisk kvinne og bla bla bla, og dersom du sender denne meldingen videre til 9 andre fantastiske kvinner, vil du i løpet av kvelden oppleve noe fantastisk. Det stod riktig nok ikke at det ville gå meg ille hvis jeg lot det være, men er ikke det litt underforstått? Jeg hadde altså 10 minutter på meg til å videresende meldingen til NI kvinner (i tillegg fantastiske kvinner). Ti minutter! Før i tiden da disse brevene kom på papir, hadde man i det minste 2-3 dager på seg. Nå har jeg gått og tenkt litt på dette. Ganske ofte har man jo noen felles venninner, hvilket betyr at man kan motta meldingen flere ganger. Er det da sånn at hvis jeg hadde mottatt to, måtte jeg sendt til 18? Og teller det om man sender til noen som allerede har fått? Og hvis det nå skulle være at jeg pga redselen for pinslene jeg kunne komme til å oppleve ved å bryte kjeden, sendte til for eksempel 3 personer, ville det redusere straffen ved ikke å sende 9? Eller motsatt, ville jeg oppleve noe LITT fantastisk hvis jeg sendte til fire personer? Kan man være en lunken kjedebrevsender? Jeg bare lurer.